Grotter i Nordland

Grotter er mer enn Syden-grotter med rekkverk og inngangsbillet. Tenk deg å gå på tur flere kilometer innover i fjellet mens en nordnorsk vinterstorm i beste mørketid raser ute – inne i fjellet hersker uansett stillheten. Så hvis du tror at du har vært på tur i fjellet (i bokstavelig betydning) må du kanskje tro om igjen.

Grottevandring er vel den eneste aktivitet i Norge hvor vi fremdeles kan oppdage terreng som ingen mennesker før har sett.  Det finnes over 600 marmorgrotter med en lengde på over 100 meter i Norge. Hvis vi også teller alle grotter som er kortere, snakker vi nok om flere tusen grotter, og hvert år oppdages fortsatt nye. De aller fleste grottene i Norge ligger i Nordland, vi finner også en del i Nord-Trøndelag og Sør-Troms. Her er marmor og vann, som er grottenes hovedingredienser.

Grottevandring – friluftsliv med tak over hodet
Grottevandring er en av få utendørs aktiviteter i Nord-Norge hvor du faktisk ikke behøver å ta hensyn til vær og vind. Temperatur og føreforhold i grottene er de samme uansett årstid, mellom +2 og +6 grader, som et kjøleskap. Vinteren er kanskje den fineste årstiden for grotteturer, da kjennes det relativt varmt å gå inn i grottene, og de er ofte tørrere enn ellers på grunn av mindre vannføring.

Når noen spør meg om hvordan en typisk grottetur arter seg blir jeg svar skyldig. Det finnes ingen typisk grottetur. Jeg våger påstanden at ingen grotte er den annen lik. De finnes i alle varianter. Det finnes grotter som passer utmerket for barnehager og det finnes grotter hvor du må ruste deg for flere dagers ferd med innlagte overnattinger.

Do på boks
Egne grottevettregler slår fast at man ikke kan dra ned buks og gå på do der man vil. På  overnattingsturer må gjøre sitt fornødne på en boks og pakke det godt inn i en søppelsekk. Deretter trekkes lodd om hvem som skal ha boksen i sin sekk på tur ut. Årsaken er enkel: organisk avfall råtner knapt i grotter. I noen grotter må du svømme og vasse i elver, andre krever bruk av båt for å komme inn, det er til og med et lite miljø i Norge som driver med såkalt grottedykking. I de enkleste utgavene kan du nesten vandre rundt med hendene i lomma.

Og har du tenkt at grotteturer betyr trange, våte, møkkete ganger hvor du må krype og åle for å komme frem, så finnes det, men det er for spesielt interesserte grottefetisjister. Gi meg de vakre grottene; rene marmorhaller med rød, grønn, gul og badekarhvit marmor med fossefall og jettegryter så store som badestamper – se da snakker vi naturopplevelser !

En tur inn i det indre av Nordland byr på spennende inntrykk og kan gjennomføres av de fleste uansett corpus og fysisk kondisjon. Min beste referanse i så måte er en voksen svensk bilselger på tur i Bodø. Han veide sikkert 120 kg, men han ville så inderlig. Turen opp til grotteinngangen voldte ham tydelig besvær og jeg var en stund reelt bekymret for hjertet til mannen, som jobbet hardt. Jeg roet tempoet kraftig ned og ymtet frampå at vi hadde god tid denne nordnorske sommerkvelden. Han klarte det, og ingen var lykkeligere enn nettopp ham da vi var vel nede igjen. Han tok meg i hånden, takket for turen og la seg deretter fornøyd rett ned på marka for å hvile. Slikt varmer en turleder.

Oppdagelsen av grottene
Veldig mange av grottene i landet ble funnet og utforsket ev engelskmenn. Da disse skjønte at de fleste grottene på hjemmebane var krøpet til veis ende, begynte engelske grotteklubber på 60- og 70-tallet å utruste mannssterke ekspedisjoner til Nordland for å gjøre nye oppdagelser. Bare navnet Cambridge University Caving Club antyder at dette var grupper som gikk seriøst og systematisk inn for oppgaven.

At det var engelskmenn som fant veldig mange av våre grotter er faktisk tilsvarende som mange av våre tinder ble førstebesteget av engelskmenn for omtrent hundre år siden. Lokale gjetere og reineiere har helt sikkert visst av mange grotteinnganger lenge før de engelske horder begynte å oppdage og kartlegge fjellets indre. De lokale hadde ennå ingen dragning mot å utforske, men kunne fint leve med å ikke vite.

Liksom for å forsvare våre egne må det sies at det også var en tidlig norsk pionertid helt tilbake til slutten av 1800-tallet. Gunnar Horn, Per Gunnar Hjorten og geologer på oppdrag fra NGU Norges Geologiske Undersøkelse gjorde mange spennende funn særlig i Rana-området. I en av grottene i Rana finner vi faktisk navnetrekket til forfatteren Jonas Lie datert 1896. Slik skribling på veggene regnes for øvrig ikke i dag som et eksempel til etterfølgelse. Det er også god skikk å bedrive vitenskapelig oppmåling og lage detaljerte grottekart når en ny grotte er funnet. Dette er møysommelig arbeid, men en god måte å dokumentere naturen på og ikke minst få sitt navn i tittelfeltet på kartet.

Garantert uten dekning
Det mest fascinerende med en grottetur er kanskje det totale mørket og den absolutte stillhet. En morsom ting å gjøre underveis på en grottetur er å sette seg ned, slå av lyset, være helt stille og gjennomføre to mørke minutter`. Dette må være selve definisjonen på mørke.

Når vi etter et par timers grottetur igjen ser dagslyset med ei gruppe gjester skjer alltid følgende; bip-bip! bip-bip! Fra lommer og ryggsekker levnes ingen tvil om at vi har vært savnet. SMS og telefonbeskjeder strømmer på, vi er tilbake og igjen tilgjengelige. Noen av de som har vært på grottetur har faktisk bemerket at det kjentes godt å være uten dekning en liten stund. Måtte det aldri bli dekning der inne !

Dypest, størst, lengst
Alle vet at Galdhøpiggen er Norges høyeste fjell og at Sognefjorden er vår lengste fjord. Hvor mange vet hva som er vår lengste eller dypeste grotte ? I vår iver etter å måle, utforske og kartlegge naturen liker vi å sette tall på det som er mulig.

Råggejavri-Raigi i Tysfjord er Norges dypeste grotte. Hele 580 meter høydeforskjell fra inngangen på toppen av fjellet til utgangen som ligger bare få meter over fjorden. Underveis må du blant annet gjennom `knivgangen` (du er heldig hvis du fortsatt har intakt kjeledress etter å ha passert denne) og rappellere med tau ned et stup på 140 meter. Paradoksalt nok står denne grotta avmerket på NAFs bilkart, men ikke alle nordlendinger er klar over dens nærvær.

Tjoarvekrajgge i Sørfold ble funnet så sent som i 1993 og det ble fort klart at denne hadde potensial til å bli blant de lengste grottene i landet. Per i dag er den 18 kilometer og dermed Nordens lengste grottesystem. Den er fortsatt ikke utforsket til veis ende. Hvert år samles ivrige utforskere her for å gjøre den ennå lengre.

Greftkjelen og Greftsprekka i Gildeskål er vel de mest komplekse og spennende grottene vi har. Se for deg to store tredimensjonale klaser med spaghetti. Her begynner turen 350 mo.h, deretter går det bare nedover, delvis i flere rappeller til du når bunnen 50 mo.h. Her nede ligger `Camp David` hvor det gjerne legges inn en overnatting før vi igjen kan utfordre passasjene `Himmelstigen` og `Via Dolorosa` som fører deg til hallen `Hall e Luja` som ligger like høyt som inngangen. Hvis du så fortsetter ytterligere 100 vertikale meter oppover befinner du deg på Norges mest utilgjengelige sted. Liksom bare for å ha vært der. Det er ikke så mye å gjøre der, annet enn å starte en møysommelig retrett mot dagslyset, utgangen, inngangen eller hva du velger å kalle det. Tilbake dit du begynte for et par dager siden.

Disse fire grottene hører til blant de mer krevende grotteturene du kan gjøre i Norge. De er på en måte grotternes svar på Trollveggen og du høster gjerne anerkjennende nikk i miljøet hvis du har vært der. Ingen av disse bør besøkes før du har solid kompetanse på hva du begir deg ut på.

Svarthamarhola i Fauske er ikke blant de mest krevende, snarere tvert om. Den regnes imidlertid for å være Nordens største innvendige naturlige fjellhall. Så har dette store hulrom også så treffende fått kallenavnet `Statskirka`; her er stor takhøyde og plass til alle. Den er også en av få grotter i Europa som har en innvendig isbre.

Grottedannelse for tålmodige
I Nordland består berggrunnen av mye marmor og dermed har vi her også muligheten for å finne grotter. Marmoren i Nordland stammer fra koraller og korallrev som vokste i havet for rundt 400 millioner år siden. Dette ble først til kalkstein og ved senere fjellkjedefoldinger ble dette omdannet til marmor.

Vannet er de fleste steder litt surt og løser dermed opp marmor, temmelig langsomt riktignok. Som eksempel kan nevnes at det kan ta ett år for vannet å arbeide seg 0,1 mm ned i fjellet. Vann som gjennom flere tusener av år trenger seg inn i sprekker og svakhetssoner i marmoren blir langsomt, langsomt til grotter. Noen grotter er dannet under og etter siste istid. Andre grotter har overlevd flere istider og er dermed betydelig eldre, enkelte grotter er trolig over en million år. De ligger nå som spennende turmål for de som ikke plages av akutt klaustrofobi eller mørkeredsel.

Det er viktig å skille mellom kalksteinsgrotter og brenningshuler. De sistnevnte er vasket ut av havets dønninger og finnes langs kysten i hele Norge. Disse ble dannet den gang havnivået var høyere enn i dag og er heller aldri særlig lange.

Sårbarhet
Før noen fant på å gå inn i grottene har disse ligget urørt i tusener av år. Det vi finner av løsmasser, dryppstein, rester av planter og dyr i grottene kan derfor inneholde unik informasjon om hvordan landet vårt så ut før istidene tok til. På grunn av isens hardhendte ommøblering på overflatens landskap kan det vi finner inne grottene gi informasjon om fortidens klima, landskap, dyre- og planteliv i Norge som ikke finnes andre steder. Mange grotter er så sårbare at de knapt tåler besøk av mennesker. I Rana ble et utvalg grotter vernet etter naturvernloven allerede i 1931 og 1967, flere av disse er fysisk stengt med lås og slå.

Det er dessuten mye hemmelighold internt i grottemiljøet og dermed en slags selvjustis på hvilke grotter det er mulig å få vite om. Og slik bør det kanskje være.

Et drypp for evigheten
Dryppstein dannes av kalkholdig vann som drypper av fjellet og avsettes i formasjoner som kan likne på istapper. Stalaktitter henger ned fra taket, mens stalagmitter er dryppstein som finnes på gulvet og dannes av dråper som drypper ned fra taket. Dannelse av dryppstein skjer langsomt her i nord. Når vi vet at norske grotter er yngre enn grottesystemer andre steder i verden er det riktig å si at det ikke finnes store dryppsteinformasjoner i norske grotter. I Norge tar det ca. 100 år å danne 1 mm dryppstein. Det finnes dessverre flere eksempler på ren plyndring av dryppstein. De er veldig vakre der de henger intakte i grottene, men har en lei tendens til å bli både grå og brune når de tas med hjem. Det er uansett bannlyst å ta med dryppstein fra grottene våre. La de henge så også andre kan oppleve disse vakre, eldgamle smykker i sitt naturlige miljø !

Tilsvarende som det lages fjellvettregler på overflaten er det også laget en slags skikk og bruk for ferdsel under jorda. Grottevettreglene er internasjonale og lyder som følger:

1. Slå ikke i hjel annet enn tiden
2. Ta ikke annet enn bilder
3. Etterlat ikke annet enn fotspor, og knapt nok det

Grotterne på jomfrujakt
Det finnes en gruppe mennesker som mer enn gjerne bruker store deler av sin fritid til å lete etter, utforske og kartlegge grotter. La oss bare kalle dem `grottere`. Norsk Grotteforbund har ca. 200 medlemmer spredt over hele landet og i alle aldersgrupper. NGF er også ansvarlige for drift av Norsk Grotteredningstjeneste, en frivillig redningsgruppe som trer i aksjon hvis ulykken skulle være ute.

Drømmen om å finne en ny grotte, en såkalt `jomfru` er dypt forankret hos grotterne. For å kunne kalle deg en ekte grotter må du like å kle deg i kjeledress, krype inn i de trangeste, dypeste, våteste, mørkeste grotteganger bare for å legge nye meter til en ukjent tarm av moder Norge. For så; etter mange timer med målbånd og vått skrivepapir krype lykkelig ut igjen. Godt innsmurt med gjørme, i visshet om at grottetarmen nå er dokumentert å være lenger enn forrige år. Alt som har en begynnelse har som kjent en ende, og den akter de å finne. Vi andre kan gjerne nøye oss med å besøke de grottene som allerede er oppdaget og kartlagt.

Sikkerhet og utrustning
Standard utrustning for en grottetur er hjelm, kjeledress, godt fottøy, hodelykt og selvfølgelig reservelykt og ekstra batterier. I kategorien kjekt å ha, kommer også den litt spesielle grottesekken; en ganske vanntett og svært robust ryggsekk. Som lyskilde er fortsatt en god karbidlykt mye brukt. Denne består av en beholder med karbid og vann som, når dette blandes i små mengder, danner acetylengass. Gassen går via en tynn slange opp til en reflektor montert foran på hjelmen. Denne gassen brenner med en intens flamme som gir et godt lys å gå med, selv om den ikke lyser særlig langt. Nyere typer lykter, særlig de nyeste diodelyktene blir stadig mer brukt. De har sine klare fordeler med lav vekt, god lysstyrke og minimalt batteribruk. De bratteste og dypeste grottene krever også såkalt `vertikalutstyr` som tau og klatreutstyr for å komme ned, og gjerne også opp, loddrette stup og sjakter.

Som ellers på turer i fjellet er det lurt å være forberedt på mulige uhell; en forstuet ankel dypt nede i ei grotte kan gjøre deg ute av stand til å komme videre. Etter kort tid vil kanskje ikke den skadde foten være ditt største problem, men nedkjøling fordi du ikke kan bevege deg. Som del av standard utrustning på en lengre grottetur er derfor også førstehjelpsutstyr, sovepose og redningsfolie. En pakke redningsfolie tar så liten plass at du kan tape den fast på innsiden av hjelmen og kan være livreddende.

De største potensielle farene ved en grottetur er verken å sette seg fast i trange ganger, gå tom for lys, å ikke finne veien tilbake, eller at grottene skal rase sammen. Det viser seg at fall under passering av litt vanskelig terreng, løse steiner som løsnes av turkamerater og nedkjøling er langt vanligere uhell. Heldigvis har vi vært spart for mer alvorlige ulykker i norske grotter. Dette er nok ganske enkelt fordi grottene våre har relativt få besøkende. De som drar på grottetur er også godt forberedt og har god kunnskap om hva de begir seg ut på.

Hvordan dra på grottetur ?
Det er mulig å dra på grottetur på eget initiativ, men husk å ta med kunnskap både om sikkerhet og sårbarhet før du drar. Det enkleste er nok å delta på organiserte turer med et av lokallagene til Norsk Grotteforbund eller et seriøst firma som tilbyr guidete grotteturer. Det finnes grotter som passer for alle, alt fra småbarnsfamilier til de mer nysgjerrige grotteforskere. Grottene byr på en ganske uvanlig og spennende form for friluftsliv og er en god mulighet til å se Norge fra innsiden.